Aske

Et tåkesløret blikk

Du drypper av oppbrukte drømmer

Var dette alt du fikk

Et liv vevd av piggtråd sømmer?

-

Langs askefarvet hud

Trår smerten velkjente stier

Den følger kun ett bud

For blod er din befrier

-

Jeg var en gang som deg

Lenket i mørkets mektige grener

Det føltes som styrkens vei

Men de var dødens, ikke livets, tjener

-

Choices

You turn and turn and turn again,

until there is nowhere left turning.

And then, when you’re back at the beginning,

you know just how lost you are.

Anybody else

Jeg var noen andre da. Oransje sommerfuglvinger festet med klesklyper til sølvtråder. Men jeg var aldri det heller. Klypene var for trange. Vingene var frihet, fanget frihet. Jeg vet bedre enn å klynge meg til en kjerne av Væren, jeg vet jeg ikke er annet enn øyeblikket. Men hvordan går en da vill? Hvordan går en vill utenfor øyeblikket?

Jeg skulle alltid være her, uforståelig som det nå føles. Jeg krøp meg hit, på blodige knær. Blod gjør huden rosa og sukkersøt. Du vri deg selv fra utsiden og inn for å bli alt det du ”skal bli”, alt som er så egentlig og ekte. Men når du står på fjelltoppen din har du ikke lengre å dra, ikke mer å krype mot. Jeg tror mange slike fjell faller i grus og sand.

Jeg kjenner tanken. Gi slipp på å være en kjerne som ikke finnes, gi slipp på å være Noe og bare være. Men jeg klarer ikke gjøre tanken til min egen.

Child

Were did you go, child

with the weight of the world on your shoulders

with promises made for tomorow

broken last year

-

Where did you go, child

with the words that were never yours

with the time you borrowed to exist

with all you never could be

-

Where did you go, child

with the cold and the dark of never

with the ruins of your life

spread out before you were born

-

Linger

I’ve gone from here until tomorrow,

Yesterday lingering in each step I take

Towards a new forever

 

And I’ve run all the way from last week

Bare feet against the coldness of the past

But all remains the same

Veils of gray

Colours of night within ours of day

Veils of never forever in gray

(Once you knew how to live and play

But tomorrow life is forever astray)

All those things that never were

The morning brings rime to the windowpanes

Frosty mist from wrapped up souls

In icy streets

along ice covered tarns

-

The morning knows the lights of winter beyond the mountains

The traveling silence in tiredly lines

Within clenching fists

Of dark red memories

-

-

All those things that never were

in the beginning

she was gone.

But she came back some time after that. At least that is what is said - because it could have been anyone, it wasn’t really her anymore. If you used to know her, you didn’t know her any longer, and if you never did know her, then you never would.

Fremmed

Jeg er iskald på hendene. Når de streifer ansiktet mitt er jeg nesten helt sikker på ar de ikke er mine. Men så faller de tungt ned i fanget, og jeg kan se dem der; hvite, tynne og skjelvende som de er. Jo, det er nok mine hender allikevel.

Det er så underlig hvordan så kjente ting kan bli så grunnleggende fremmede. Rosene pryder vinduskanten i en annen verden, høstpusten utenfor bærer ingen kjente toner. Flammene i peisen varmer kun seg selv.

Kjenner du meg?

Krokete ord ligger sammenkrøllede i grøftene, oppbrukte forsøk på å Være, å nærme seg noe annet en evigskiftende strømmer.

Jeg puster, kun puster, i en verden av drømmer. Kan ikke romme denne evige foranderlighet, det er ikke plass i meg til å være alt dette.

Og ordene er så skjærende nakne, de er bare dette, og kan ikke være, alt det andre de egentlig er.

Er jeg kun streifende mellom situasjoner, en del av en helhet, kun intet alene? Er jeg kun fyllet som skaper en stemning blant mennesker eller trær, ensomhet, tafatthet, opprømthet? Er jeg kunne dette, en evigforanderlig bit av en helhet jeg aldri kan romme?

..av tomhet?

Pastellarr

Jeg krøp en gang langs bakken, og mine knær blødde langs pastellfarvede vegger, skitnet til et øyeblikk i verden utenfor. Noen få minutters ærlighet, jeg strakk en hånd mot spotlyset, om jeg ikke likte skyggen min i dets skyggelandskap. Og lenge angret jeg bittert, til jeg bestemte meg for aldri å gå vill i pastell igjen. Bedre å gro på alenehet, forstumme i stille mørke, enn å krympende reise seg i ydmykhet; enn å leve av å tørste.

-